sabrinah -
Hjem Add Om meg Kontakt

10

MINE MÅL FOR DENNE UKEN

God morgen! I dag er det jo, Mandag - noe som vil si at det er en ny uke, med nye muligheter. Og denne uken så skjer det ikke så mye stort utenom det vanlige, det eneste er vel bare at jeg skal en liten tur til Førde på Torsdag å stramme strengen som egentlig skulle ha våre av i November i fjord! Ikke det at det er så stort det heller, skjer lite stort i mitt liv for å si det sånn, hehe. Men denne uken så tenkte jeg å sette meg noen mål. Og målene blir da ikke noe vanskelige med tanke på at jeg sliter med alt jeg gjør, men det er nå en slags start da på en måte!

♥ Få gått minst to turer, eller få unnagjort to små treningsøkter 

♥ Snakke med læreren min om å velge ut en ting på lekse planen (som er litt viktig for temaet vi holder på med i det faget elns.) og få den unnagjort gjort selvsagt

♥ Sette inn 2000,- kr i banken

♥ Finne på ett lite kort med lillebroren min eller moren min

♥ Passe på å få i meg litt mer væske, og spise litt likevel jeg ikke har stort av matlyst


 

 📱Follow me on Instagram@sabrinahavag & 👻 Snapchat: sabrina.havag

 

  • 26

    KONKURRANSE: UKENS BLOGG

    God Søndag til alle sammen! Nå tenkte jeg å starte med en slags konkurranse, nemlig ukens blogg! Jeg kommer da til å trekke ut en vinner på Tirsdagskveld som får link til sin egen blogg under alle innleggene mine i en uke // ett eget innlegg med bilder fra bloggen og link - hva synes dere høres best ut?


     



    For påmelding så er det kun to enkle trinn. 

    ♥) Følg meg på Instagram HER (direkte link) - følger du meg allerede fra før går du til punkt nr. 2.

    ♥) Kommenter at du er med, og HUSK å ha med blogg navnet ditt når du kommenterer slik at jeg lett finner bloggen din - skriv også gjerne kort om bloggen.


     

    📱Follow me on Instagram@sabrinahavag & 👻 Snapchat: sabrina.havag

  • 16

    ALT FOR STOR EFFEKT PÅ LIVET MITT

     ''Sykdommen'' min ødelegger jo, alt for mye av livet mitt dessverre. Den gjør det utrolig vanskelig for meg å konsentrere meg når jeg er på skolen, så jeg får ikke yte mitt beste og heller så orker jeg ikke å gjøre leksene mine. Jeg har også mistet  STORT av det sosiale på grunn av alle plagene jeg har. Det er så klart veldig trist, for jeg ønsker å klare å yte mitt beste på skolen, noe som jeg ikke klarer nå og det irriterer meg også utrolig mye. Jeg ønsker også å være med andre, å være sosial - men jeg har nesten mistet alt av det sosiale. Jeg snakker så vidt med bekjente på sosiale medier lengre, og jeg er stort sett oppe på rommet mitt og slapper av fordi jeg er så sliten, trøtt og har smerter som er av og på hele tiden.

    På grunn av plagene mine så har jeg også blitt deprimert, og det gjør det ikke akkurat bedre. Jeg er jo, en smilende, glad og omtenksom person og man legger stort sett ikke merke til at jeg har det vondt. Man kan jo, heller ikke se plagene mine, det er bare jeg som går rundt og kjenner på de -  så det er også utrolig vanskelig å snakke til en person som ikke har de plagene mine fordi de kanskje ikke forstår. Og jeg vil, jo at folk skal forstå meg og forstå at det er tungt å gå rundt slik som jeg og mange andre gjør - men jeg kan selvsagt ikke forvente at de som ikke går rundt slik som meg skal forstå.


     

    📱Follow me on Instagram@sabrinahavag & 👻 Snapchat: sabrina.havag

  • 36

    MY WATCH FROM EBAY

    Jeg er ikke normalt en person som er veldig glad i smykker, ringer, øredobber og slikt - så bruker det derfor veldig sjeldent. Men her en dag i fjor fikk jeg veldig lyst på en klokke, så da svimpet jeg en liten tur innom EBAY her på nettet og fant denne, og er utrolig fornøyd med den - og i tillegg betale jeg bare noe med tretti kroner så da er det ikke noe å klage på! Link til klokken: <<HER>>

    Liker du EBAY? // Hva var det siste du kjøpte på EBAY?


     

    📱Follow me on Instagram@sabrinahavag & 👻 Snapchat: sabrina.havag

  • 30

    FREMSKRITT

    Da jeg ble syk var jeg mye til leger og snakket med mange, og da ønsket jeg ikke å prate stort. Hver gang hadde jeg med meg mamma eller pappa, og de satt ved siden av meg - og ble jeg stilt ett spørsmål så såg jeg rett bort på en av de slik at de kunne snakke for meg. Jeg var overhode ikke noe glad i å snakke, holdt det meste for meg selv. Men nå som jeg har gått til en lege etter en lege så føler jeg at jeg klarer å gå dit alene. Bare meg, jeg trenger ikke å ha med meg noen. Det er jo, også mye bedre at det er jeg selv som snakker når det handler om meg - for det er kun jeg som vet akkurat hvordan jeg har det. Så jeg er virkelig glad for at jeg nå klarer å åpne meg så mye mer og snakke for meg selv - det er ett godt steg på vegen faktisk!


     

    📱Follow me on Instagram@sabrinahavag & 👻 Snapchat: sabrina.havag

     

     

  • 40

    JEG GIR OPP, MEN PRØVER ALLTID IGJEN

    Jeg har gitt opp håpet flere ganger. Jeg gir opp, men deretter prøver jeg igjen. Og det er kanskje jeg gir opp igjen, men jeg prøver alltid igjen. Jeg kan ikke annet. Selv om jeg har hatt og av og til har ett ønske om å gi opp, kan jeg ikke - for hva med alle de som er rundt meg som er glade i meg og som kommer til å savne meg - de kommer til å sitte igjen her med mange spørsmål, tanker og følelser som de ikke fortjener å ha. Jeg kan gi opp i en liten periode, men prøver alltid igjen - for hva annet er det å gjøre?

  • 36

    INGEN DIAGNOSE - FREMDELES SYK

    - ( Innlegget som jeg skrev i går ble veldig langt, og jeg vurderte å dele det i to deler, men det gjorde jeg ikke på grunn av at det på en måte var litt informasjon for dere om min kroniske sykdom - og derfor ble det i ett innlegg og ikke to. )


     

    Jeg har ikke fått satt noen diagnose, og legene vil heller ikke gi meg noen diagnose siden de ikke finner ut av noe, men også fordi de synes jeg er for ung og derfor vil de ikke sette en diagnose slik at jeg ikke gir opp håpet. Men likevel jeg ikke har fått noen diagnose, fordi jeg er for '' ung '' så er jeg fremdeles syk.

    Plagene mine er kroniske, i alle fall smertene - og derfor er jeg kronisk syk - selv om det ikke er satt en diagnose. Det er blitt sagt at det er kronisk - det er det jeg ar fått hørt fra legen min og derfor sier jeg selv at det er kronisk.


     

    📱Follow me on Instagram@sabrinahavag & 👻 Snapchat: sabrina.havag

     

  • 44

    MEG OG MIN KRONISKE SYKDOM

    Det hele startet våren 2014 med en intens verkende smerte i venstre håndledd, der det også var vondt å bevege på hånden og bruke den - så jeg trodde da at den var brukket, noe den heldigvis ikke var. Dette varte som regel i en uke, men det kunne også bli to uker. Og slik var det hver eneste måned, helt frem til slutten av august 2014.

    Når vi kom til August forverret dette seg veldig mye. Jeg fikk mer smerter, ikke bare i håndleddet - men i hele kroppen. Smertene var verkende og av og på hele tiden, hver dag - selvsagt var noen dager bedre enn andre, men det var bare tilfeller. På grunn av smertene ble jeg da utrolig sliten og trøtt, som da også gjorde slik at jeg fikk hodepine ofte som kunne vare hele dagen og av og til i flere dager på rad. Og på grunn av at jeg vart så sliten og trøtt så kunne jeg sove hele dagen, og hele natta - men fremdeles følte jeg meg ikke mindre trøtt enn det jeg allerede var. Jeg hadde også lite matlyst, og sleit med å konsentrere meg.

    Når kroppen min fungerte som dette skjønte vi jo, at det var noe som var galt - så vi kontaktet fastlegen min og jeg fikk tatt noen blodprøver. Men der viste det ikke noe, som da ville si at jeg var ''frisk''. Senere fikk jeg en ny legetime hos en annen lege, og da ble det heller ikke funnet ut av noe, så jeg ble deretter sendt  videre til sykehuset der jeg ikke fikk komme inn før i slutten av Oktober. Og da dagen endelig var her, trodde jeg virkelig at vi skulle finne årsaken til plagene mine. Jeg tok nye blodprøver, tok røntgen og ultralyd av hender og føtter, snakket også med en på den revmatologisk avdelingen og en lege på barneavdelingen. En hel dag på sykehuset ble det, og alt de fant ut av da var at jeg hadde D-vitamin mangel, så da begynte jeg selvsagt å ta tabletter mot det, men det var heller ikke årsaken til plagene mine og jeg ble enda sittende der som ett irritert spørsmålstegn. 

    Dagene fortsette, og jeg var omringet av store smerter rundt om i kroppen i ledd og muskulatur, hodepine, mye kvalme, enorm trøtthet og slapphet. Dagene gikk derfor mest til avslapping, serier og til å sove. Noen dager var til og med det å dusje utrolig slitsomt for kroppen min, også det å gå opp trappa gjør meg litt sliten, men spesielt da jeg blir nødt til å rydde rommet mitt - da kjenner jeg at jeg både blir sliten og svimmel. 

    Mange ulike typer av smertestillende ble også prøvd for å dempe de verkende smertene mine, men ingen av de hadde noen virkning på meg. Det var bare en etter en ibux, paracet (eller annet), som ble sløst vekk på en måte - men alt måtte prøves.

    Videre kom vi ikke før våren 2015 da jeg fikk timer hos en fysioterapeut, noe som jeg ikke synes noe om. Dette hadde jeg ikke bruk for, tenkte jeg for det var slik det føltes som. Men på den tiden hadde jeg også gitt opp stort, og skjønte ikke vitsen med å dra til leger (osv.) lengre, så jeg valgte å ta en pause fra fysioterapien. Når sommeren kom ble jeg da sendt til psykolog der vi fant ut at jeg var blitt deprimert. Men det var ikke akkurat utforventa, for så klart blir en person som da har våre frisk hele sitt liv og plutselig blir kronisk syk deprimert. 

    Videre gikk jeg til psykologen, selv om jeg egentlig hadde null ønske om det, og vi fant ikke ut av stort mer da jeg så vidt sa noe. Har aldri våre en person som er så veldig glad til å snakke og dele det jeg mener og tenker, liker heller mye bedre å skrive. Litt etter høsten i 2015 fikk jeg da noen tabletter mot depresjonen, siden jeg bare for lengre og lengre ned på bunnen. Jeg var ganske deprimert, og hadde til og med drevet og skadet meg og fundert på å ta mitt eget liv, flere ganger.

    Nå er det ca. 2 år siden jeg ble syk, og det har vært to lange år med mange tøffe og slitsomme dager. Og jeg skulle virkelig ønske jeg kunne legge til nå at formen min har blitt mye bedre enn hva den var i starten, men jeg føler faktisk at smertene bare har forverret seg og blitt mer ''intense''. Og jeg skulle gjerne ligget hjemme i sengen min å sove, slappet av og sett på serie enn å måtte reise på skolen, eller gjøre andre ting - for det å måtte presse seg så mye, sliter meg også utrolig mye ut. 

    Men jeg prøver mitt beste med å komme meg på skolen hver eneste dag, men noen dager blir jeg rett og slett bare nødt til å droppe  noen dager eller reise hjem. Dagene er vanskelige og harde, og det går sjelden en dag der jeg er helt uthvilt og ikke har smerter. Men jeg får bare fortsette med å presse meg, og så håpe på det beste. 


     

    Om det er noe mer dere lurer på så er det bare til å spørre, eller å kontakte meg på:  sabrinahavag@hotmail.com

  • 24

    ''HVORFOR SLETTET DU DEN FORJE BLOGGEN DIN?''


    Det jeg skulle gjort var å ta en pause, men en pause ble det ikke - jeg endte opp med å slette bloggen min atter en gang. Men denne gangen slettet jeg den ikke på grunn av hva alle andre synes - for det kan jeg ikke tenke på, men fordi at det ble for mye for meg når jeg da er syk og i den perioden da jeg slettet den var helt på bunnen. Jeg mistet glede i alt da jeg var på bunnen, og en dag sa det stopp der jeg da endte opp med å slette den. Men nå er jeg som sagt tilbake, og klar for en ny start. 


     

    📱Follow me on Instagram@sabrinahavag & 👻 Snapchat: sabrina.havag

     

  • 2

    JEG VALGTE Å SLETTE BLOGGEN IGJEN

    Hver eneste av bloggene jeg har hatt har jeg slettet, men den siste bloggen jeg hadde nå trodde jeg ærlig talt jeg ikke kom til å slette så fort som den ble, siden jeg fikk ut tankene mine -  men det er jo, også mange flere måter å få ut tankene sine på. Men jeg valgte likevel å slette bloggen og holde tankene mine inne i hode mitt igjen - der ingen kunne høre dem.


     

    📱Follow me on Instagram@sabrinahavag 👻 Snapchat: sabrina.havag

  • 16

    LITT INFORMASJON OM MEG

    God morgen! Jeg har da tidligere hatt mange blogger, startet vel omkring da jeg var ti år gammel, men har alltid gitt meg på det og slettet bloggen - selv om det har våre en slags hobby for meg de to siste gangene jeg blogget. Men nå er jeg tilbake, enda en gang og skal fortelle litt kort om meg selv. Jeg er da en fjorten år gammel jente med navnet Sabrina, og jeg er kronisk syk og sliter med depresjon (tenker å skrive mer om det i ett eget innlegg) - men ellers utenom det (som folk har beskrevet meg) er jeg en blid og omtenksom person som er veldig glad i å skrive, fotografere, trene og tegne.

    Hvis det er noe annet dere lurer på om meg så er det bare til å stille spørsmål, enten i kommentarfeltet eller epost: sabrinahavag@hotmail.com


     

    📱Follow me on Instagram: @sabrinahavag 👻 Snapchat: sabrina.havag

  • 10

    VELKOMMEN TIL MIN BLOGG



    Mitt navn er Sabrina, og jeg er en fjorten år gammel jente. Jeg skriver om hverdagen min, om plagene mine som har forandret livet mitt, fotografier og egentlig bare om det som faller meg inn. For kontakt: sabrinahavag@hotmail.com


     

    📱Follow me on Instagram: @sabrinahavag  👻 Snapchat: sabrina.havag

     

  • sabrinah

    Skriv din profiltekst her

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    Design og koding: Ina Anjuta



    hits